The Eurosceptic Centre party’s departure from the Labour–led coalition was primarily over disagreements with EU energy policy and a call for greater national autonomy. Climate and energy are key issues in this election, with Labour straddling demands mainly from the left for more robust environmental protection, and from the right for more attention to the fiscal consequences for the country’s oil-based economy. Each party has had to address the tension between the economic orthodoxy and the ecological imperative.

Labour, led by prime minister Jonas Gahr Støre, remains the dominant political force, with polls placing it a little over thirty percent approval — a more than four percent improvement on its rating in the 2021 election. This is due in no small measure to the return to national politics of former party leader and prime minister Jens Stoltenberg in February, after a considerable period on the international stage as NATO chief. The hugely popular heavyweight’s position as finance minister suggests to centre-left voters a steady pair of hands in a turbulent world.

By contrast the Conservative Party is in a crisis. In the last election it enjoyed over twenty percent — more than six points higher than its current approval rating. This is mostly because of the populist Progress Party to its right. Under Sylvi Listhaug’s leadership, it has doubled its popularity since 2021 to a remarkable twenty-two percent. With around a fifth of Norway’s residents either immigrants or children of immigrants, the Progress Party’s call for stricter immigration controls is striking a chord with a growing number of voters. The party’s commitment to a low-tax, extremely neo-liberal economy is in tandem with some comparatively illiberal social policies.

Norway is used to coalition governments, and the result of the election on September 8 is likely to lead to another one. It all depends on how much help Labour needs, or rather how much help it would rather do without. The Socialist Left Party, now polling around eight percent, is, like the Marxist Red Party, campaigning strongly on environmental issues, healthcare and the cost of living. It might be a in a good position to extract concessions from Labour in order to join the next government, with or without the  Greens, polling just three percent. Labour, on the other hand, might turn rightwards and offer the rural Centre Party certain compromises on energy in exchange for a coalition comeback.

With so much passionate debate about the massive issues of climate, war and peace, social justice and wealth redistribution swirling around this election, the unswervingly moderate Christian Democratic Party looks far too tepid for the Saviour Himself.

Our chart has been compiled with reference to speeches, manifestos and, where applicable, voting records. Should significant policy changes be announced during the campaign, the chart will be updated accordingly.

We regret that the volume of emails that we’re presently receiving prevents us from replying in most cases. All correspondence, however, is carefully read.

Norges stortingsvalg 2025

Det EU-skeptiske Senterpartiets uttreden fra den Arbeiderpartiledede regjeringskoalisjonen skyldtes i hovedsak uenighet om EUs energipolitikk og krav om større nasjonal kontroll. Klima og energi er hovedsaker i dette valget, der Arbeiderpartiet forsøker å balansere krav fra venstresiden om sterkere miljøvern med press fra høyresiden om større hensyn til de økonomiske konsekvensene for landets oljebaserte økonomi. Alle partiene tvinges til å forholde seg til spenningen mellom økonomisk ortodoksi og økologisk nødvendighet.

Arbeiderpartiet, ledet av statsminister Jonas Gahr Støre, forblir landets dominerende politiske kraft, med meningsmålinger på litt over 30 prosent – en økning på over fire prosentpoeng sammenlignet med 2021-valget. Fremgangen tilskrives i stor grad tidligere partileder og statsminister Jens Stoltenbergs retur til norsk politikk i februar, etter en betydelig periode på den internasjonale scenen, som generalsekretær i NATO. Hans posisjon som finansminister gir sentrum-venstre-velgere inntrykk av en trygg og erfaren hånd på roret i en turbulent verden.

Høyre befinner seg derimot i krise. Partiet oppnådde over 20 prosent ved forrige valg – over seks prosentpoeng mer enn dagens oppslutning. Reduksjonen skyldes i hovedsak det populistiske Fremskrittspartiet, som under Sylvi Listhaugs ledelse har doblet sin oppslutning siden 2021 og nå ligger på bemerkelsesverdige 22 prosent. Med rundt en femtedel av Norges befolkning enten innvandrere eller barn av innvandrere, har partiets krav om strengere innvandringspolitikk slått an hos et økende antall velgere. Partiets ekstremt nyliberale økonomisk politikk, med lave skatter, kombineres med en relativt illiberal sosialpolitikk.

Norge er vant til koalisjonsregjeringer, og valget 8. september vil sannsynligvis resultere i en ny. Alt avhenger av hvor mye støtte Arbeiderpartiet trenger – eller helst vil unngå å være avhengig av. Sosialistisk Venstreparti , som ligger rundt åtte prosent, fører en offensiv valgkamp på miljø, helse og levekostnader, på linje med det marxistiske Rødt. Partiet kan være i posisjon til å forhandle frem betydelige innrømmelser fra Arbeiderpartiet for å delta i en ny regjering, med eller uten Miljøpartiet De Grønne, som ligger på 3 prosent. Arbeiderpartiet kan også søke støtte mot høyre-siden og tilby det rurale Senterpartiet energi-politiske kompromisser i bytte mot et nytt regjeringssamarbeid.

Med så intens debatt om klima, krig og fred, sosial rettferdighet og omfordeling, fremstår det sindige Kristelig Folkeparti for lunkent – også for Frelseren selv.

Diagrammet er utarbeidet med referanse til partiprogrammer, offentlige taler og, der det er relevant, stemmeprotokoller. Eventuelle betydelige politiske endringer som kunngjøres i løpet av valgkampen vil bli reflektert i diagrammet.

Vi gjør oppmerksom på at den store mengden e-post vi mottar for tiden gjør det vanskelig å svare alle. All korrespondanse blir imidlertid nøye lest.

Our thanks to translator Kjetil Jørgensen-Dahl